Advarer sterkt mot vår beredskap ved neste krise: – Spørsmålet er ikke om det skjer, men når

(Oppland Arbeiderblad)

(Nationen): Tunge og mørke skyer ligger over Mjøsa, og regndråpene legger seg som perler på de store grønne bladene i spisskålåkeren.

Per Odd Gjestvang og Camilla Rostad driver stort med grønnsaker på Toten, og produserer alt fra agurk, løk, purre, selleri til et utvalg med kål.

Siden amerikanerne tilbød oss hjelp etter andre verdenskrig, har det i all hovedsak vært nok mat til alle nordmenn. De siste årene, med pandemi og kriger i Ukraina og Midtøsten, har oppmerksomheten rundt matberedskap og selvforsyning igjen skutt fart.

Er vi godt nok forberedt når neste krise oppstår?

Nei, mener Per Odd Gjestvang.

– Når mat slutter å komme, da blir det alvor. Den krisa har vi ikke vært i nærheten av. Med tanke på handelsstrukturene, så vil ei krise nå bli mye verre enn den var i 1940. Spørsmålet er ikke hvis det skjer, det er bare når det skjer. Er det neste år? Er det om 50 eller 100 år? Men det kommer til å skje.

Vil ha tydelig lederskap

Gjestvang går inn og ut av telefonsamtaler mens han sitter ved kjøkkenbordet. Først med en ansatt om avfallshåndtering, så med elektrikeren. Det er mer enn nok av store og små oppgaver på en gård som dette. Når han har fått avverget en krise, fyrer han løs mot mangelen på lederskap innen landbruket og politikken.

Lars Bilit Hagen

Lars Bilit Hagen

Lars Bilit Hagen

– Det er veldig mye prat, for lite action.

– Jeg synes en av de største utfordringene når det gjelder beredskap, sikkerhet og også landbruk, det er mangel på tydelig ledelse

Gjestvang vil at en klar og tydelig stemme skal gå ut å si hvor en vil med landbruket, og hvilken rolle det skal ha for samfunnet og landets beredskap. 

– Narrativet om at vi har en landbrukspolitikk for at bøndene skal ha noe å drive med, det lever jo fortsatt. Og vi klarer ikke å komme forbi det.

En hektisk dag i april i år var hovedstaden fylt opp av bønder, inne på Stortinget ble det stemt over måten de skal regne ut bønders inntekt, planen for å øke den og en plan for å øke selvforsyningen. Gjestvang savnet at det ble tydelig formulert hvor en ville hen med landbrukspolitikken.

– Det absolutt verste med den dagen var at det på politisk nivå i Norge, ikke var noen som gikk klart ut og sa hva kursen var. Det var bare mumling og teknikaliteter.

Han og kona Camilla Rostad diskuterer engasjert. Hun peker på at færre og færre bønder er en direkte trussel mot matberedskapen. Kompetansen rundt å dyrke mat, er i ferd med å svinne hen.

Folk har ikke lenger et søskenbarn på Toten, sier Rostad, som også er styremedlem i Innlandet Bondelag.

– Produksjonen er spesialisert og sentralisert på færre hender. Det gjør at kompetansen blir veldig spredt. Det legges ned ett til to bruk hver dag, men når den siste bonden i bygda har lagt ned, så er det ikke bare å begynne på igjen. Det tror jeg ikke folk helt skjønner og tar innover seg hva innebærer, sier hun.

Norsk agurksuksess – status quo for løken

På gården på Skreia har produksjonen vokst gradvis, for få år siden kjøpte de drivhus til agurkproduksjonen. De har flere titalls ansatte og produksjonen går snart hele året rundt.

– Kalenderåret er ganske fullt, vi begynner med planter til agurkgartneriet i romjula. Det blir klart i slutten av februar og begynner å levere fra 1. mars til 1. november. Vi skal over på helårsproduksjon etter hvert.

Når det først er snakk om agurk, så har det blitt en av suksesshistoriene for økt selvforsyning. I dag er fire av fem agurker som selges norske. Andelen norske agurker har økt til tross for at også den totale etterspørselen har økt. Norge nærmer seg å være selvforsynt på agurker.

Rostad gleder seg over at de har fått være med på den utviklingen.

– Det har vært en suksesshistorie, og det er veldig høy preferanse for norsk agurk. Den norske produksjonen har framstått som det alternativet som folk vil ha.

Den samme positive utviklinga har derimot ikke kommet på et annet produkt ekteparet på Toten produserer mye av. Forbruket av løk er nokså stabilt, på rundt 30.000 tonn per år. Hvert år importeres om lag 10.000 tonn, altså cirka en tredjedel. Importen kommer ofte langveis fra, for eksempel Australia eller New Zealand.

For purreløk, som også produseres hos Rostad og Gjestvang, har importen gått noe ned de siste årene. Men det skyldes ikke økt norsk produksjon, men redusert forbruk. Den norske produksjonen har ligget jevnt på pluss-minus 1800 tonn. Norskandelen i fjor var på 55 prosent.

Mener det offentlige må kjøpe norsk

Rostad og Gjestvang peker på særlig tre faktorer som må på plass dersom en skal øke norsk selvforsyning, både av grønnsaker og andre varer:

• Prioritering av norske varer ved offentlige innkjøp
• Støtte til investeringer (blant annet i forbindelse med lagring)
• Utvikling av sorter som er tilpasset norsk klima

– For å skape forutsigbarhet og stimulere til mer produksjon, så må vi få avsetning på varene. Hvis ikke kommer vi inn i den hengemyra som heter overproduksjon. Det er i hvert fall negativt. Vi vil gjerne produsere mer, men da må vi ha med oss samfunnet; både hver enkelt husstand, men også offentlig sektor og Forsvaret for eksempel, sier Rostad.

– Når det gjelder selvforsyning, så er det samfunnsoppdraget som er viktig, og da må vi ut hva vi kan produsere mer av og vi må finne ut hvordan vi kan skape en stabilitet i omsetningen og bygge verdikjeder, sier Gjestvang.

Gjestvang hyller for eksempel avtalen som ble inngått ved Forsvarets flybase på Ørland, hvor det ble inngått avtale om levere norsk, lokal mat til soldatene.

– Det som skjedde på Ørland flystasjon er forbilledlig. De bygger en ny verdikjede lokalt.

Bedre lagring kan også gjøre underverker for norsk selvforsyning. Lagringsgrønnsaker som poteter og løk kan ha god nok kvalitet i juni selv om de er innhøstet på høsten. Selv norske epler kan nå selges på vinteren. Det handler helt enkelt om penger nok, mener Rostad.

Lars Bilit Hagen

Lars Bilit Hagen

Lars Bilit Hagen

Lars Bilit Hagen

Camilla Rostad mener penger til investeringer i grøntnæringa kan gi gode resultater. 

– Lager, teknologi og lagerkvalitet har veldig mye å si med tanke på selvforsyningsgrad. Kan du lagre bedre, så kan du forlenge sesongen med måneder.

– Lagerteknologi og sortsutvikling er en viktig nøkkel. Det å ha sorter som er egnet for norsk klima istedenfor å bruke sorter som er utviklet for Mellom-Europa utgjør en veldig stor forskjell.

– Investering i støtte til lager er en god investering for samfunnet, legger hun til. 

– Stolte, rause og ekte

Landbrukets organisasjoner har blitt beskyldt for å være kjøtt-lobbyister. Gjestvang skulle gjerne sett mer kompetanse på frukt, grønt og bær i Bondelaget og Småbrukarlaget. Årets jordbruksoppgjør mener han ikke er noe å juble for når det kommer til grønnsaker.

– Det er en målprisøkning som ikke dekker opp for kostnadsøkninger, særlig som følge av økte lønninger.

– Selvfølgelig skal vi passe på strukturen og de produksjonene vi har skal overleve og vi skal bruke hele Norge. Men vi må også ta grep med tanke på planteproduksjon, legger han til.

Rostad mener det er nødvendig at hele samfunnet drar i samme retning, og at hele verdikjeden forstår hva som står på spill. Bøndene understreker viktigheten av at landbruket selv viser fram de positive sidene ved norsk matproduksjon. De mener en ikke kan forvente at andre skal framsnakke næringa, hvis ikke bøndene også selv gjør det.

– Vi må være stolte, rause, gromme og ekte, som vi sier på Toten. Da får vi folk med oss – både forbrukere, salgsledd og ikke mist fremtidsbonden, sier Rostad.

Hun håper det kan bidra til at alle ledd i verdikjeden drar i samme retning.

– Det er et samfunnsansvar som alle må delta i, hvis vi skal lykkes. Det er ikke bare politikerne, det er ikke bare dagligvarebransjen, det er ikke bare bøndene. Det er jo sammen vi må gjøre dette prosjektet. Hvis folk ikke kjøper norske produkter, eller hvis dagligvare- og grossistleddet ikke tar innover seg viktigheten av å ha enda større tilgang på norske varer for å gå mot 100 prosent dekning, så kommer vi jo ikke dit, avslutter Rostad.