Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Spørsmål om identifisering, særlig i kriminalsaker, hører til de vanskeligste valg som tas i en redaksjonell hverdag.
Belastning
På den ene siden vil en identifisering ofte påføre både gjerningsmann, fornærmede og kretsen rundt dem en tilleggsbelastning.
På den andre siden har allmennheten et behov for å vite hvem domstolen mener har begått alvorlige kriminelle handlinger.
Vi har tidligere delt med OAs lesere at vi synes de etiske avveiningene i Kapp-saken har vært vanskelige.
Under hele saken har det vært opplysninger vi mener ikke har hatt offentlighetens interesse, av hensyn til de involverte. Vi var tilbakeholdne i den tidlige fasen av saken. Vi brukte ikke bilder av huset, navnga ikke gjerningsmannen og vi ventet med å offentliggjøre navn på drapsofferet til familien selv gikk ut med det.
Kjæresten om drepte Oscar André: – Han fortjente det aller beste
Vi har unngått detaljene – også under rettssaken.
Bak disse vurderingene har det ligget presseetiske avveininger – ikke minst Pressens Vær Varsom-punkter.
I dag vil vi fortelle hvorfor vi mener det nå er rett å identifisere faren. For nå har dommen falt. Politiet har etterforsket, retten har vurdert bevisene, hørt forklaringene og kommet fram til sin beslutning.
Familietragedie
Kapp-saken er selvsagt en familietragedie så stor at den knapt kan fattes.
Men i lovens forstand handler det om noe langt mer alvorlig.
Det er grov kriminalitet, et lovbrudd, så alvorlig at samfunnet går til den øverste straffeskalaen.
Vi mener det ikke er en privatsak.
Oscar André hadde kontakt med kjæresten bare minutter før han ble angrepet av faren sin
Informasjonsbehov?
– Hvorfor kan det ikke være en privatsak, vil noen spørre.
– Hvorfor er det aktverdig å skrive mer om denne saken? Alle på Kapp vet om det som er skjedd. Flere trenger ikke å vite om det og de berørte har behov for vern.
Det er gode spørsmål.
Det letteste hadde også vært å tie, man ønsker ikke å legge unødige sten til byrden for mennesker i en svært vanskelig situasjon.
Men vi mener det ikke er så enkelt.
Åpent
Det norske rettssystemet er åpent – offentlighet er hovedprinsippet. .
De presseetiske reguleringene maner til forsiktighet, blant annet i å identifiserer personer som er siktet, tiltalt eller domfelt.
Det må foreligge et såkalt «berettiget informasjonsbehov» for identifisering.
Hva er et «berettiget informasjonsbehov»?
VGs krimekspert om Kapp-saken: – Sjelden å se en så forferdelig sak ramme et barn der gjerningsmannen er faren
Alvorlighet
Vær Varsom-plakaten punkt 4.7 sier at det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.
I Kapp-saken er det begrepet «alvorlige kriminelle handlinger» som skal veies.
Pressens Faglige Utvalg utdyper i en prinsipputtalelse at «strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd.
Østre Toten vil granske seg selv etter Kapp-drapet
Vekker oppsikt
Videre sies det:
«At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering.»
For oss er Kapp-saken slik:
En far begår seksuelle overgrep mot barnet sitt. Når barnet forteller mor det som er skjedd, planlegger han i detalj hvordan han skal drepe sønnen.
Han utfører drapet på en brutal måte som får aktor til å si at drapet var en ren henrettelse av eget barn i en vergeløs situasjon.
Det sier retten seg enig i.
Angrer ikke
Faren fullbyrder ugjerningen til tross for at mor forsøker å få ham fra det.
I retten fastholder han at han ikke angrer på det som skjedde.
– Usedvanlig kynisk og kalkulert, heter det i dommen.
Å drepe sitt eget barn med overlegg, en sønn du er verge og den nærmeste foresatte for, har – til tross for hvor brutalt det kan høres ut – offentlighetens interesse.
Alvorlig
Kapp-saken er en sjelden alvorlig sak.
Derfor kan den heller ikke anonymiseres, pakkes inn, skyves vekk.
Dessuten: Kappsaken berører to alvorlige samfunnsproblem: Overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.
Før ble ikke det snakket om. Både riksadvokaten og mediene har prioritert dette høyt de siste årene.
Etter vårt syn teller disse faktorene til sammen mer enn den belastningen det er for den nærmeste familien på begge sider og for gjerningsmannen at vi identifiserer.
Ikke uvanlig
Det er ingen sak som er lik.
Men samme konklusjon – basert på de samme retningslinjene og den samme jussen – kom pressen til da faren i Jemtland-saken ble dømt til 17 års fengsel for forsettlig drap – og identifisert.
Samme konklusjon kom pressen til da en syvbarnsmor ble dømt til 21 års fengsel for drap på sin egen far og en tidligere ekssamboer. Også hun ble identifisert.
Det å begi seg ut på hvordan belastningen er for nærstående i en sak og for en andre i en annen sak, er en vanskelig og subjektiv øvelse.
Domstolene og pressens egen eget etiske system, har sagt sitt: Når samfunnet gir en av sine innbyggere en av lovens strengeste straffer, kan det tale for offentliggjøring.
Vi mener det gjør det når en far med overlegg velger å ta livet av sitt eget vergeløse barn og dømmes til 20 års fengsel.