Korona-krisen er til nå ingen mat- eller jordbrukskrise. Ikke desto mindre har den avdekket hvor sårbar matproduksjonen er blitt. For det første fordi dagens industrilandbruk er helt avhengig av å kjøpe innsatsfaktorer utenfra, og fordi Norge som land er helt avhengig av å importere mesteparten av maten vi spiser fra verdensmarkedet. Fra før av visste vi at monokulturer og spesialisering har resultert i et jordbruk som er lite klimarobust.

Norge er blant de landene i verden med lavest selvforsyningsgrad. Vi produserer nå under 40% av den maten vi spiser. Uten jevnlig tilførsel fra verdensmarkedet vil butikkhyllene raskt bli tomme, og uten import av fôr i form av soja, raps og mais, vil husdyrproduksjonen raskt bryte sammen. Vi har avviklet lagrene av korn som tidligere var en buffer i krisetider.

Men kan vi være sikre på at verdensmarkedet alltid vil fungere knirkefritt? Kan vi være sikre på at det alltid vil være på at eksportlandene har et overskudd å eksportere? Kan vi våre trygge på at et lite land som Norge vil bli prioritert hvis forsyningene blir knappe?

Vi vet ennå ikke om korona-krisen etterhvert vil få innvirkning på matproduksjonen eller handel med mat. Vi vet heller ikke når en krise i matproduksjonen kan oppstå. Klimaendringer har allerede redusert avlingene i flere land, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til 2018 for å finne eksempel på at ekstremvær kan ramme norsk matproduksjon.

Den nasjonale selvforsyningen bestemmes i stor grad av regjering og storting. Men lokale myndigheter, kommuner og fylker har gode muligheter til å fremme større produksjon og matrobusthet i eget område.

I mange land går lokale myndigheter foran ved å prioritere lokale produsenter og kortreist mat ved offentlige innkjøp. Hvorfor skal ikke ungene på skolen lære å lage mat fra gårdene i nabolaget? Og hvorfor skal ikke beboerne på alders- og sykehjem få glede seg over å spise mat som de kjenner historien bak, kanskje dyrket av en nabo eller slekting de kjenner?

Idéen er ikke ny, siden London allerede hadde innledet en slik politikk i 2004. I dag regnes Bristol som den fremste representanten for en slik kommunal jordbruks- og matpolitikk. 114 barneskoler og 49 barnehager kjøper nå inn mat fra lokale bønder. I Frankrike har byen Montpellier – blant flere – valgt seg ut to verktøy for å utvikle den lokale matproduksjonen: offentlige innkjøp og omsetning av jordbrukseiendommer til nye bønder. I 82 av byens skolekantiner serverer de nå lokalt, økologisk brød, og hvert år mottar byens landbrukskontor rundt 700 forespørsler om kjøp av gård. De fleste for å begynne i grønnsaksektoren.

Norske kommuner kjøper mindre matvarer enn kommuner i andre land siden vi ikke har skolekantiner. Likevel utgjør innkjøp til skolekjøkken, barnehager og sykehjem ganske betydelige kvanta. Hvorfor skal denne maten kjøpes inn utenfra, og gjennom fordyrende mellomledd, når de kan produseres i nærmiljøet? Kunne man ikke organisere lokale innkjøp av det som kan produseres lokalt? Vi trenger jo flere arbeidsplasser og mer verdiskaping i bygda!

Kjøtt fra dyr fra nærområdet, ost fra lokale produsenter, grønnsaker og bær fra bønder som produserer på kontrakt med sykehjem, skoler og barnehager, er noe som bør stimuleres.

Herved er utfordringen gitt til kommunene. Her må noen gå foran og få ting i bevegelse. Hvis kommunene tar første skritt, er jeg sikker på at vi bønder vil gripe sjansen til å få til noe positivt.