Forrige uke var spesiell. Vi lærte nye måter å leve på.

Vi sluttet å håndhilse, men fant andre måter å vise gjensynsglede på.

Vi sluttet å gå eller sitte nære hverandre.

Foreldre til barnehage- og skolebarn fikk hånd om egne barn på dagtid.

Hjemmekontor ble en løsning for mange.

Noen fortsatte i sine vanlige jobber i mer eller mindre nærkontakt med andre; i butikk, i renhold eller som håndverkere og servicepersonell.

I helsesektoren økte arbeidspresset.

Samtidig mistet tusener en jobb å gå til.

Usikkerheten for framtida preget oss alle.

Oppi dette; både kreativitet og håp. Kreativitet ved at vi klarer å møtes digitalt og gjøre jobben vår, at undervisning på nett i storskala fungerer og at stadig nye opplevelser tilbys på nett. Håp fordi mye fungerer. Myndighetenes råd følges; om enn med litt bakgrunnsstøy i kommentarfeltene. Hverdagen i våre hjem fungerer på et vis.

Mange gjør mye, og derfor var det litt mindre kaos i slutten av uka enn det var i starten av den.

Nå kommer den kritiske uke to.

Først; den er kritisk for alle friske. Vi gikk inn i forrige uke med vel 80 i Innlandet som var registrert med smitte og ut av uka med om lag 150. Vi gikk inn i uka med to på sykehus i Innlandet, og ut av uka med åtte på sykehus. Det er koronasmitte der ute – og den kan komme også til en plass nær deg. Og til deg. Det går greit for de aller, aller fleste. Men altså ikke for alle. Det er for disse vi har den store samfunnsdugnaden vår.

Så er vi inne i nok ei krevende uke for helsepersonell. Vi klapper for dere og ønsker dere alt godt, men vet at den fysiske og mentale slitasjen setter inn. Bare tanken på manglende smittevernutstyr sliter på. Det gjør den også for oss som skal koordinere. Vi ser av de tallene vi får at utstyr er ujevnt fordelt mellom kommunene. Her må det vises solidaritet og både evne og vilje til fordeling. Så vet vi at nytt utstyr er på veg. Vi skal fortsette å klappe!

Endelig blir uka kritisk for alle kommunene. Jeg skriver «alle kommunene» - og mener det. For koronaen har så langt slått hardt til i noen kommuner, og gitt andre noen ekstra dager på å rigge seg. I løpet av forrige uke ble det bekreftet koronasmittede i fem nye kommuner i Innlandet; smitten har nådd mer enn halvparten av kommunene. Det er ingen ansvarlige som skal tro at korona ikke vil ramme også deres kommune.

Koronaen har så langt rammet ulikt. Sel og Nord-Fron fikk et stort antall smittede fra første stund og håndterte det godt. Andre kommuner har få smittede og har ikke fått nye bekreftede tilfeller. Noen kommuner har registrert enkeltsmittede i løpet av siste uka. Og i noen større kommuner, slik som Ringsaker, Lillehammer og Hamar, har antallet smittede doblet og tredoblet seg i løpet av uka.

Ingen kan spå om utviklingen i noen kommune, men jeg er redd det er «stille før stormen». Derfor må alle kommunene organisere seg slik at de er så godt skodd som overhodet mulig. Det vil bli flere syke som trenger behandling og omsorg, det blir færre ansatte å sette inn i tjeneste og det blir større utfordringer med utsatte grupper. Flere kommuner opplever allerede 40 prosent frafall av fagfolk i sine tjenester på grunn av karantene, sykdom og isolasjon. Da kreves ledelse, struktur og kreativitet.

Vi har også ei uke bak oss uten skole og barnehage, men må tenke tanken på at ordningen med hjemmeskole kan vare lenger enn ei uke til. Struktur i arbeidet er viktig, og hos Fylkesmannen er vi litt usikre på kvaliteten på hjemmeskoler i alle kommuner. Vi må legge lista høyt, med daglig struktur og kontakt mellom barn og skole.

Jeg har i mange sammenhenger tatt til orde for at vi må bry oss ekstra med ei gruppe som daglig er i krise: Barn og unge som utsettes for vold og overgrep eller som sliter hjemme. Barnevernsansatte er for dem like viktige som brannvesen eller helsepersonell for oss andre. Det gis et kommunalt tilbud på dagtid til drøyt 250 sårbare og utsatte barn. Dette opplever jeg som bekymringsfullt lavt.

Det er altså mye som kreves av våre kommuner i disse tider. Overordnede myndigheter hjelper på med økonomi og styringssignaler. Men hendene og hodene finnes kun i kommunen. Jeg er opptatt av at ressurser skal finne hverandre – ikke bare når det gjelder smittevernutstyr, men også på andre områder. Derfor har vi hos Fylkesmannen tatt initiativ til en «ressursbank» der vi får en oversikt over hva som finnes – og dit vi kan få meldinger om hva som trengs. Slike oversikter blir viktige i de kommende ukene når sjukdomstoppen kommer og vi må regne med manko på utstyr og bemanning.

Vi har altså utfordrende dager foran oss. Vi må gjøre det vi kan - både som individer og innbyggere i små og store lokalsamfunn. Hvert eneste menneske vi klarer å forhindre smitte på teller. Det reduserer belastningen på hele hjelpeapparatet; fra prøvetaking til intensivbehandling.

Det er opp til deg hvordan uka og ukene blir; gjør så godt du kan! Følg rådene og vær raus med andre.