Under siste halvdel av 1940-tallet og første del av 1950-tallet var Kvittingløpet vinterens store skibegivenhet i Vestoppland. Hans Østeng har fordypet seg i løpets historie, som han mener er en viktig del av Vestopplands idretts- og kulturhistorie.
– Blant godt voksne er det sikkert ennå mange som husker Kvittingløpet, som var et langrenn fra Hadeland til Toten. Arrangementet forteller noe om tidsmentaliteten den gang. Det er derfor viktig å ta vare på historia om løpet. Artikkelen jeg har skrevet er et bidrag i så henseende, sier Østeng.
Alle gikk på ski
På 1940- og -50-tallet gikk «alle» på ski. Skoleveien, arbeidsveien og veien til butikken var ofte ei skiløype, og det var løyper – «ski-medder» – gjennom skoger, over jorder, langs bygdeveier og husimellom.
For mange var skia en del av vinterhabitten på den tida, og vinteren igjennom var det vanlig at det sto ski reist mot husveggen. Det er grunn til å tro at folk flest var flinkere til virkelig å gå på ski «i mot og med» den gang. Og det bodde en liten skiløper i annethvert hus.
To arrangørlag
Det første Kvittingløpet gikk av stabelen vinteren 1941, med Gullerudviken idrettslag og Einastrand idrettslag som arrangører. Etter at Gullerudviken IL og Bleiken skiklubb slo seg sammen og ble Midtre Brandbu ungdoms- og idrettslag, var det dette laget som sammen med Einastrand idrettslag arrangerte Kvittingløpet videre.
Den snaut 30 kilometer lange løypa mellom lokalene Glitre på Bleiken og Strandvald ved Einavatnet gikk i vekslende skogsterreng og krevde både kondisjon og gode skiferdigheter.
Start og innkomst var vekselvis lagt til Glitre og Strandvald annet hvert år, med matstasjon på Kutjern. Kvittingløpet var et ettertraktet løp og samlet løpere fra omtrent hele Østlandet. Det ble skrevet den gang at løpet hadde potensiale til å bli et av landets større langrenn.
Tråkket løype
Dette var før snøscooterens og løypemaskinens tid, så også den dagen løypa skulle gås opp var en «merkedag» for mange. Da gikk en pulje nordover fra Glitre, mens en annen gruppe tok toget fra Bleiken til Kutjern, og så møttes de på Svartdalen til kaffekoking og skiprat.
Lignende opplegg var det på Toten-sida; der tok noen tog fra Hågår/Eina til Kutjern og møtte dem som kom fra Strandvald i Lysingen-traktene.
For å få «stav-feste» skiftet de på å gå tre i bredden, så det var mange svette karer mellom Strandvald og Glitre den dagen.
Ola leder Totenåsens Venner – skal sørge for ny og bedre skilting
Matpakke og kaffekjele
For de langrenns-interesserte på Einastrand og i Brandbu-området, var «Kvittingløps-dagen» en av årets store dager. Med matpakke og kaffekjele i ryggsekken gikk folk «mann av huse» for å se på, og det sto tilskuere langt innover i åsen.
Noen gikk fra Einastrand over Lysingen og fram til Kutjern, og på Hadelandssida gikk flere fra Bleiken/Gullerudvika over Gulsjøene og opp til Kutjern.
Matstasjonen var ved pensjonatet på Kutjern, og derfra var det telefonforbindelse med målområdet – hvor det også var høyttaleranlegg. På den måten ble publikum i målområdet orientert om hvordan løperne lå an halvveis. Så i målområdet sto publikum i stor spenning og ventet på utviklingen fra Kutjern og inn til mål, enten det var inn til Glitre eller inn til Strandvald.
«Ryggsekkbuss»
Det gikk «ryggsekkbuss» mellom start og innkomst, sånn at løperne kunne skifte klær ved målgang, og dermed stille på skiseksa på Glitre henholdsvis Strandvald om kvelden, med premieutdeling og dans.
Disse skiseksaene var gjeve tilstelninger, kanskje særlig for unge damer som der kunne slumpe til å få danse med en god skiløper.
Kvittingløpet var et forholdsvis stort arrangement og en kan undres hvordan de to lagene – med svært begrensede muligheter, klarte å mobilisere såpass ressurser og å organisere det hele. Dette sier en del om samfunnet og tidsmentaliteten den gang.
Illegalt
Som nevnt gikk det første Kvittingløpet vinteren 1941, altså som illegalt arrangement. Det har ikke vært mulig å oppdrive mer om det løpet. Løpet ble tatt opp igjen i 1946, og i en forhåndsomtale av det løpet kan vi sitere fra Oppland Arbeiderblad:
«Vi har ringt Johan Stenbråten som er formann i arrangementskomiteen for Kvittingløpet for å høre hvordan forholdene ligger an. Kvittingløpet ble første gang arrangert som illegalt renn i 1941. Det var da mange deltakere og det var med nød og neppe vi slet oss ut av den pinlige situasjonen vi kom opp i da det daværende kretsstyret fikk greie på arrangementet».
Og videre siterer vi: «Til rennet i år er det anmeldt 235 løpere i de forskjellige klasser, fra racere til de mest hardbarka kuffertløpere. Starten foregår fra Strandvald på Einastrand med innkomst på Glitre».
Raufoss-seier
Løpet i 1946 ble vunnet av Erling Beck fra Raufoss, som fulgte opp med å vinne flere ganger og som også vant det siste Kvittingløpet, som gikk i 1956.
Med forbehold om mulige feil ser det ut til øvrige Kvittingløps-vinnere er disse:
1947: Hans Dotseth fra Gjøvik.
1948: Torfinn Staff Eid fra Søndre Land.
1949: Erling Beck fra Raufoss.
1950: Paul Hvalsbråten fra Søndre Ål skilag. (Hvalsbråten delte seieren med Hans Lindkjølen fra BUL).
1951: Gunnar Hermansen, Nydalen.
1952: Avlyst på grunn av snømangel på hadelandssida.
1953: Magne Åbråten, Midtre Brandbu.
1954: Odd Haugerud fra Nordre Land.
1955: Erling Beck fra Raufoss.
1956: Erlig Beck fra Raufoss.
Positiv omtale
Avisene skrev positivt om Kvittingløpet, som tross vekslende værforhold alltid ble vellykket.
Når det gjelder løpets navn, er det nærliggende å tenke at Kvittingløpet fikk sitt navn etter høgdedraget Kvitingen, som løypa passerte attunder mellom Kutjern og Svartdalen. I historien til Einastrand skilag heter løpet Kvitingløpet og det høres mer riktig ut.
Et såpass stort og positivt arrangementet, gjennomført av to små lag med meget begrensede ressurser, bør være med i historien framover. Arrangementet sier også noe om tidsmentaliteten/holdningene den gang.
Hjemmesykepleier syntes kollega var i overkant omsorgsfull – varslet Statsforvalteren
Presenterte nye biler til hjemmetjenesten: – Er det mulig?
Venter på at noe skal skje: – Innbyggernes utålmodighet er økende
