Stenberg gård har et av Norges mest urørte hageanlegg. I parken rundt den storslåtte herregården på Toten har det ikke skjedd store forandringer siden midten av 1800-tallet. Her er det lange steinmurer, alléer og en egen kjærlighetssti.
Nå skal alt fredes, noe som er helt unikt i nasjonal sammenheng, sier Stefan Kaliski, rådgiver kulturarv – bygg og landskap i Innlandet fylkeskommune.
Etter 17 år i Los Angeles jobber Kristin like godt fra Kapp
Autentisk gårdsanlegg
Fredningen viser at det ikke bare er de enkelte bygningene, men anlegget under ett som har verdi. Dagens park ser ut til å være lite endret siden midten av 1800-tallet. I tida som museum har det kommet til noen bygninger til i ytterkanten av området.
– Det har naturlig nok også blitt gjort enkelte andre endringer og inngrep, sier Stefan Kaliski.
Likevel er den bevarte helheten med bygninger, gravsted, steingjerder og akser med tunet som sentrum i det parkbehandlede kulturlandskapet og de mange sporene etter eldre bygg og driften av gården, av stor nasjonal verdi.
Det autentiske preget danner utgangspunktet for ønsket om å frede eiendommens uteområder med sine mange kulturspor. Med en fredning i boks vil også parken og resten av det unike kulturlandskapet være sikret og med det komme framtidige generasjoner til gode.
Nasjonal verdi
Det storslåtte herregårdsanlegget Stenberg ligger på grensen mellom kommunene Østre- og Vestre Toten. Anlegget rommer blant annet 13 gårdsbygninger, et forseggjort hageanlegg, 2 kilometer med steingjerder, jordbruksland, utmark og et privat gravsted.
Her er det snorrette alleer, storvokste løvtrær og busker lagt i geometriske mønster. Kort og godt alt det som skal til for å skape en herregård av europeisk format. Det kan nesten virke som om anlegget bare har ligget og slumret under en osteklokke siden midten av 1850-tallet. Det gjør Stenberg helt unikt i nasjonal sammenheng.
Gulvuret til Weidemann, kompisen til Wergeland og dressen fra Karson – Mjøsmuseets nye magasin inneholder det meste
Allerede for 100 år siden var det flere som så at Stenberg var et kulturmiljø av nasjonal verdi. I 1924 ble hele 12 bygninger på gården fredet, men omgivelsene ble glemt. Den antikvariske bygningsnemnda nevnte riktignok «den prægtige engelske park» og «store velbygde stengjærder», men som ved eldre fredninger var hovedfokuset rettet mot selve bygningsmassen og loven ga ikke anledning til å frede annet enn bygninger. Derfor har ikke parken og det øvrige kulturlandskapet hatt noe formelt vern. Ikke før nå.
Hagen som statussymbol
Paret som sørget for at hagen fikk sin nåværende utforming var eidsvollsmann og amtmann Lauritz Weidemann og hans kone Ditlevine. De tok over Stenberg i 1804 og tilhørt landets øvre sjikt, den såkalte embetsmannsstanden. Weidemann var utdannet jurist fra København, men valgte å forlate kongens by for å praktisere i Norge.
Mjøsmuseet fikk mer penger: – Strålende fornøyd
Da paret overtok Stenberg gikk de raskt i gang med å kjøpe opp omkringliggende eiendommer. Det kan virke som om målet var å bygge opp en herregård av europeisk format, der det å utstråle status og velstand, overgikk det praktiske og funksjonelle. Her ble det tradisjonelle firkanttunet, der flere gårdsbygninger grupperes rundt et firkantet gårdsrom, erstattet med et staselig trefløyet bygningskompleks. En ny overdimensjonert låve ble bygget – mer enn stor nok til å romme husdyrene på gården. Men der hvor ekstravagansen virkelig fikk fritt spillerom var i hagen.
I dag er ikke lenger Stenberg et lukket og privatisert område. I 1934 ble gården solgt til Toten museumslag og etter krigen begynte arbeidet med å bygge opp et friluftsmuseum. Dette utviklet seg til Norges første, og faktisk ett av Europas aller første, økomuseer.
Nå er Stenberg en del av det konsoliderte Mjøsmuseet. Bygningene er åpne i sommersesongen, men parken og resten av kulturlandskapet er åpent og tilgjengelig døgnet rundt og hele året.